En moderne matrikkel

Først på midten av 1800-tallet fikk Norge et realregister, med oversikt over rettighetshavere og rettigheter sortert på eiendom. Det er grunnlaget for dagens tinglysingsregister, også kalt grunnboka.

Eiendommene ble her identifisert med et navn eller et nummer, som svarte til løpenumrene i matrikkelen av 1836. «Matrikkel» betyr register, og inneholder enkelt sagt den fysiske informasjonen om eiendommer og tildeler eiendommene en unik identifikasjon.

I dag brukes begrepene gårdsnummer og bruksnummer. Gård kommer av de gamle, opprinnelige udelte gårdene som i deler av landet var eid av den katolske kirka før reformasjonen. På hver av gårdene var det en eller flere brukere, det som het leilendinger. Etter hvert ble brukene fradelt til selveiereiendommer, men begrepet bruksnummer har altså overlevd.

Da Norge var verdt 500.000 mark

Da Norge kom i union med Danmark, ble behovet for en matrikkel tatt opp som et grunnlag for skattlegging, men først i 1661 krevde kongen nye jordbøker for offentlig og privat jordgods. Matrikuleringen i 1665-69 ga oss «den gamle matrikkelen» der eiendommene var verdsatt i antall kalveskinn, får, høns, råfisk og bergfisk.

Flere forsøk på å fornye matrikkelen mislyktes på 1700-tallet. Arbeidet skjøt først fart etter unionsoppløsninga, og i 1836 fikk vi en ny matrikkel. Den ble revidert i 1886 og fastsatte verdien av Norge uten Finnmark til en samlet skyldmark på 499.772 mark og 18 øre.

På 1830-tallet fikk byene bygningslovgivning med grensekart over grunneiendommene. I 1909 kom skylddelingsloven som gjaldt på landsbygda, men med egne bestemmelser for Finnmark, en situasjon som først opphørte i 1980 gjennom delingsloven. Og først i 1924 krevde bygningsloven oppmålingsforretning som vilkår for bebyggelse og overføring av eiendomsrett.

Fra økonomisk kartverket til digital matrikkel

I 1962 starta arbeidet med å etablere økonomisk kartverk med eiendomsgrenser, et første steg mot dagens matrikkel. I 1971 foreslo geodatakomiteen et felles eiendomsregister der andre offentlige registre kunne koble seg på. Det kom i 1980 med GAB (grunneiendom, adresse og bygning).

Matrikkelloven ble vedtatt i 2005 og hjemlet innføring av matrikkelen. I 2007 ble kartdata fra Digitalt eiendomskart (DEK) og registerinformasjon fra GAB slått sammen til matrikkelen, i en sentral database som fortløpende oppdateres av kommunene som matrikkelførere. Det krever opplæring: Årlig utdannes over 200 personer til å bli saksbehandler i matrikkelføring, og mer enn 3000 personer har gjennomført matrikkelføringskurs.

Matrikkelen ble innfasa kommunevis, med oppstart november 2007 i Siljan og fullført i april 2009 med Spitsbergen. Seeiendom.no, matrikkelens innsynsløsning, vant Fyrlyktprisen i 2011.

Register av nasjonal verdi

Matrikkelen er ett av Norges tre basisregistre sammen med Folkeregistret og Enhetsregistret. Matrikkelen er også utpekt som nasjonal felleskomponent av Direktoratet for forvaltning og IKT (Difi – nå Digitaliseringsdirektoratet), slik at Kartverket har fast plass i regjeringas rådgivende organ Skate («Styring og koordinering av tjenester i e-forvaltning»).

Dette gjorde at Kartverket via Skate kunne påpeke de digitale grepene en kommunereform ville kreve, ett år før kommunereformen ble politisk bestemt. Kartverket fikk følgelig rollen som teknisk koordinator ved kommune- og regionendringer fremover.

Matrikkelen og innsynsløsninga Seeiendom.no er populære tjenester, med mer enn 30 digitale besøk i sekundet året rundt. Store verdier er dokumentert i matrikkelen som nasjonalt basisregister, noe som krever høy sikkerhet og investeringer for å holde tritt med den teknologiske utviklinga.