Framtidig havnivå langs Norskekysten

Norsk sammendrag fra rapporten «Sea-Level Rise and Extremes in Norway»:

På grunn av havets og innlandsisens lange responstid på et varmere klima, gjør dagens klimagassutslipp at havnivåstigningen vil fortsette i flere hundre til tusener av år. Havnivåstigning er derfor en langsiktig utfordring som må håndteres over flere generasjoner. For å unngå de mest dramatiske konsekvensene i fremtiden, må dagens utslipp reduseres kraftig. Store utslippskutt vil begrense ytterligere akselerasjon i havnivåstigningen og redusere risikoen for at innlandsisen på Grønland og i Antarktis krysser vippepunkter som vil føre til flere meter med havnivåstigning. En slik økning i havnivået vil være permanent, det vil si irreversibel på menneskelige tidsskalaer, og svært vanskelig å tilpasse seg.

Formålet med rapporten «Sea-Level Rise and Extremes in Norway» er å gi et kunnskapsgrunnlag for politikere og beslutningstakere som arbeider med utslippsreduserende tiltak og tilpasningsstrategier for kystplanlegging i Norge. Endringer i havnivå og ekstreme vannstandsnivåer vil få konsekvenser for hvordan havet påvirker kystsonen og representerer en økende risiko for mennesker og naturmiljøet.

Det er flere faktorer som teller i Norges favør når man vurderer eksponering og sårbarhet for havnivåstigning. Kysten er generelt bratt og steinete, og landheving etter siste istid motvirker havnivåstigningen. Dette innebærer at Norge gjennom historien har hatt ganske stabilt eller til og med fallende relativt havnivå. I motsetning til mange andre kystnasjoner, har derfor Norge til nå ikke erfart konsekvensene av havnivåstigning. Faren er at dette kan skape en falsk trygghetsfølelse, der den langsiktige risikoen ikke er tilstrekkelig forstått eller til og med ignorert.

Resultatene fra denne rapporten viser at havnivåstigningen allerede påvirker vannstanden i enkelte deler av landet, særlig på Vest- og Sørlandet. På grunn av global oppvarming, er Norge i ferd med å gå fra å være et land med gjennomsnittlig fallende eller stabilt havnivå til et land med stigende havnivå. Jo høyere oppvarming desto raskere havnivåstigning, og mer av landet vil oppleve netto relativ havnivåstigning.

Havnivåstigning vil føre til at flom skapt av ekstrem vannstand når høyere og lenger inn på land. Selv om bratt topografi ofte begrenser flom fra havet, gjør Norges lange og varierte kystlinje at forholdsvis store områder likevel kan være utsatt. Kystbyer og en betydelig mengde infrastruktur er i faresonen. Havnivåstigning vil også føre med seg en kraftig økning i flomfrekvens: En havnivåstigning på eksempelvis 0,1 m vil føre til en tredobling av flomrisikoen mange steder. Dette betyr at hvis ikke tilpasningstiltak iverksettes i tide, så vil flom utvikle seg til å bli et hyppig forekommende problem.

Kunnskapsgrunnlaget om havnivåstigning blir stadig forbedret og anslagene for framtidig havnivåstigning er derfor også i utvikling. Imidlertid er det fortsatt vanskelig å tallfeste enkelte usikkerheter fordi de bakenforliggende prosessene ikke er godt forstått (gjerne referert til som dyp usikkerhet knyttet til prosesser på og i ytterkant av innlandsisen). Alt dette taler for å ha en fleksibel tilnærming, der kunnskapsgrunnlaget er i stadig utvikling og der vi er i stand til å håndtere potensielle overraskelser fra klimasystemet. I den forbindelse er det viktig å opprettholde og forbedre både nasjonal og global overvåking av havnivået. Forbedret overvåking av havnivået og systemer for tidlig varsling er viktig for å styrke kystsoneplanleggingen og utvikle tilpasningsstrategier i områder der havnivået øker.

De viktigste funnene i denne rapporten er:

Observert havnivå

På grunn av global oppvarming fortsetter havnivået (havoverflaten) å stige langs norskekysten. Dette kalles det geosentriske havnivået og tar ikke hensyn til landheving. I gjennomsnitt har det geosentriske havnivået langs norskekysten steget med 2,3 ± 0,3 mm/år for perioden 1960-2022 og 3,3 ± 0,9 mm/år for perioden 1993-2022. Dette stemmer godt overens med den observerte globale gjennomsnittlige havnivåstigningen.

Landheving, som følge av at isen trakk seg tilbake etter siste istid, reduserer virkningen av den geosentriske havnivåstigningen i ulik grad langs kysten. Målinger av vannstand langs norskekysten fra 1960 til 2022 viser at den relative havnivåendringen er negativ rundt Oslofjorden (med minimum -2,3 mm/år i Oslo hvor landhevingen er høy) og langs deler av kysten av Trøndelag og Nordland, og positiv langs deler av Vest- og Sørlandet (med maksimalt 1,3 mm/år i Måløy hvor landhevingen er lav). Rundt 60 % av kysten opplevde ingen vesentlig endring.

Framskrivninger av havnivået

Framskrivninger eller klimaprojeksjoner forteller hvordan klimaet vil respondere på framtidige utslipp av klimagasser. For et scenario med svært lave utslipp (SSP1-1.9), viser framskrivninger basert på den sjette hovedrapporten fra FNs klimapanel (lPCC AR6) at det relative havnivået i Norge i gjennomsnitt vil være 0,13 m (-0,12 til 0,41 m) høyere i 2100 enn i perioden 1995-2014. For et svært høyt utslippsscenario (SSP5-8.5) vil det relative havnivået stige med 0,46 m (0,21 til 0,79 m) over tilsvarende periode. Denne økningen er mellom 40 % og 70 % lavere enn det anslåtte globale gjennomsnittet; en forskjell som kan forklares med pågående landheving i Norge og nærhet til Grønland og arktiske isbreer.

Lokalt vil havnivåendringene avvike fra gjennomsnittet hovedsakelig som følge av geografiske forskjeller i landheving.

Tabell 3.1 fra kapittel 3 i havnivårapporten: Framskrevet relativ havnivåendring (oppgitt i meter) fram mot 2100 i forhold til perioden 1995-2014. Median (50 %) og sannsynlig utfallsrom (17-83 %; det vil si de midtre to tredjedeler av utfallsrommet) er gitt for framskrivninger med middels faglig sikkerhet og for ulike utslippsscenarioer. For det svært høye utslippsscenarioet SSP5-8.5 vises også tall for et utfall med lav sannsynlighet, men stor konsekvens, som innebærer raskere istap fra innlandsisen i Antarktis (gitt som 83 og 95 prosentiler av fremskrivningene med lav faglig sikkerhet).

For det lave utslippsscenarioet (SSP1-2.6) vil store deler av Vest- og Sør-Norge, samt en liten del av Nord-Norge, sannsynligvis (17-83 prosentiler av utfallsrommet) oppleve relativ havnivåstigning fram mot  2100. For de resterende to tredjedeler av kysten, er det en mulighet for at havnivået vil holde seg stabilt under dette scenarioet. For scenarier med høyere klimagassutslipp enn SSP1-2.6, vil det meste av kysten sannsynligvis oppleve relativ havnivåstigning fram mot 2100. (Dette er framskrivninger med middels faglig sikkerhet.)

For 2150 viser framskrivningene at det relative havnivået i Norge i gjennomsnitt vil stige med 0,16 m (-0,24 til 0,61 m) for SSP1-1.9 til 0,73 m (0,25 til 1,38 m) for SSP5-8.5. (Framskrivninger med middels faglig sikkerhet, gitt som median og 17 og 83 prosentiler.)

For et scenario med lav sannsynlighet, men stor konsekvens, der svært høye utslipp (SSP5-8.5) kombineres med raskt istap i Antarktis, kan den gjennomsnittlige relative havnivåstigningen i Norge nærme seg mellom 1 og 1.5 m fram til 2100. Noen steder langs kysten, særlig Stavanger og Bergen, kan man oppleve nær 2 m havnivåstigning (se tabell 3.1). Kort tid etter 2100 kan massivt istap fra Antarktis raskt øke Norges gjennomsnittlige havnivåstigning til mellom 4,5 og 5 m innen 2150. Dette er et scenario som ikke kan utelukkes og er spesielt relevant for brukere med lav risikotoleranse. (Dette er framskrivninger med lav faglig sikkerhet, gitt som 83 og 95 prosentiler.)

Ut fra dagens kunnskapsgrunnlag, kan vi ikke utelukke at raskt istap fra Antarktis også kan utløses av mindre utslippsintensive scenarier enn  SSP5-8.5. Imidlertid er prosesser som gir et betydelig tap fra innlandsisen usannsynlig for SSP1-1.9 eller SSP1-2.6, i det minste innenfor tidsrammen fram til 2100. (Dette er framskrivninger med lav faglig sikkerhet.)

For 2300 viser framskrivninger at den relative havnivåstigningen i Norge i gjennomsnitt vil stige med 0,35 m (-0,75 til 1,4 m) for SSP1-2.6 til 4,15 m (0,4 til 16 m) for SSP5-8.5. (Framskrivninger med lav faglig sikkerhet, gitt som median og 17 og 83 prosentiler.)

Fremtidig flomrisiko som følge av havnivåstigning

Havnivåstigning vil bidra til å øke flomrisikoen i Norge ved at de ekstreme vannstandsnivåene blir høyere. Flom fra hav vil dermed nå høyere og lengre inn på land.

Det er små forskjeller (0,3 til 0,6 m avhengig av sted) mellom vannstandsnivåer som inntreffer årlig og vannstandsnivåer som inntreffer i snitt hvert to-hundrede år. Dette viser at bare noen få desimeter havnivåstigning er nok til å gjøre dagens 200-årsnivåer til årlige for deler av kysten. Havnivåstigning vil derfor føre til at historisk sett sjeldne vannstandsnivåer nås hyppigere, til og med årlig eller enda hyppigere i fremtiden.

Når og hvordan flomfrekvensen endrer seg, er avhengig av hvordan havnivåstigningen utvikler seg. For høyere utslippsscenarier, og dermed raskere og større fremtidig havnivåstigning, vil flomfrekvensen endres tidligere og være mer utbredt. Det er Vestlandet og Sørlandet som først vil oppleve økning i flomfrekvens.

Framskrivninger av stormflo og bølger

Framskrivingene av ekstreme vannstandnivåer bestemmes først og fremst av framskrivingene av gjennomsnittlige endringer i havnivå. Endringer i stormenes styrke og hyppighet er av underordnet betydning. Mens framskrivninger viser at middelvinden for norskekysten kan avta, kan variansen bli større. Dette antyder at noen av de mest ekstreme bølge- og stormflohendelsene vil kunne bli mer alvorlige i fremtiden. Det er imidlertid lav faglig sikkerhet knyttet til disse anslåtte endringene.

Framskrivninger tyder på at bølgeklimaet i Barentshavet og langs kysten av Nord-Norge vil bli mer kraftfullt. Dette er et resultat av tilbaketrekning av arktisk havis og dermed økt strøklengde (eng. fetch), noe som betyr at bølger kan bygge seg opp over et større område (større strøklengde).