Marine grunnkart bedrer miljøovervåking

Det er et oppdrettsselskap for laks fra Finnøy i Stavanger kommune som nå har søkt om en anleggsendring. Anlegget skal utvides fra seks til ti rammer. Fisken blir dermed spredt ut over et større område. Tiltaket skal bidra til bedre fiskehelse og legge til rette for en lettere behandling av lakselus.

Foreslå egne områder

Statsforvalteren har ansvar for å vurdere miljøpåvirkningen rundt slike anlegg. Et viktig ledd i denne vurderingen er å sikre at prøvetakingsstasjoner er plassert riktig, slik at miljøeffekter fanges opp av undersøkelsene.

– Før vi fikk marine grunnkart hadde vi ikke et eget grunnlag for å vurdere plassering av slike prøvetakingsstasjoner. Vi måtte forholde oss til områder som søkeren og konsulentene hadde foreslått, forteller seniorrådgiver Kirsten R. Kristiansen i miljøvernavdelinga ved Statsforvalteren i Rogaland.

– Med marine grunnkart kan vi nå være litt mer kritiske til begrunnelsen for stasjonsplasseringen, særlig til forslag som ligger utenfor det som er standard, sier hun.

Mykere bunnsedimenter

Oppdrettsselskapene må plassere prøvetakingsstasjoner der en kan forvente å finne avfall fra produksjonen. Dette innebærer at prøvestasjoner skal som regel plasseres i den retningen strømmen går, og på ulik avstand fra merdene.

For å kunne ta prøver, må de finne ut hvor de mykere sedimentene er. Ved flere anlegg, men ikke alle, er det gjennomført kartlegging som viser relativ bunnhardhet.

I denne saken var det mange såkalte «bomhugg», der det ikke lyktes å få opp materiale til prøvene, fordi kart som viser bunnhardhet ikke var tilgjengelig.

Når konsulentene etter hvert blir kjent med kartpakken med marine grunnkart, får de også et bedre verktøy til å gjøre et grundigere forarbeid før de drar ut i felt for å kartlegge områder for plassering av prøvestasjoner. Det igjen reduserer både konsulenttidsbruken for søkeren og risikoen for mange «bomhugg».

Grundigere enn før

I denne aktuelle saken fra Finnøy brukte seniorrådgiver Kirsten R. Kristiansen kartene over «relativ bunnhardhet» og «gravbarhet» for å vurdere miljøundersøkelsen som var vedlagt søknaden.

Tidligere hadde hun ikke slike kart, derfor ble tilnærmingen og beslutningsgrunnlaget nå langt bedre.

– Beslutningen blir grundigere enn tidligere, mener Kirsten R. Kristiansen.